Please visit

Please visit
Timeout Café And Ministry Ass, Inc.

Tuesday, July 09, 2013

Kapittel 21 - Uviljen til konfrontering (Fra “Hovmod”–en bok om hovmodet i menigheten)

En gang kom jeg i «skade» for å kommentere til noen religiøse personer om at jeg har en konfronterende tjeneste. At den tjenesten jeg står i er og blir at jeg er nødt til å være konfronterende ganske så ofte. Jeg fikk høre; «hvor står det om i bibelen? At man kan ha en konfronterende tjeneste?» - Vel jeg kan fortelle leseren og alle andre at hvis din tjeneste for Herren Jesus Kristus ikke er konfronterende så har du ingen tjeneste i det hele tatt.

11 For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker. 12 Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, 13 mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, 14 han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger. 15 Tal dette, og forman og irettesett med all myndighet. La ingen forakte deg. Tit 2:11-15

2 Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. 3 For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. 4 De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr. 5 Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste. 2Tim 4:2-5

Vi formaner dere, brødre: Irettesett dem som ikke skikker seg vel. Sett mot i de mismodige. Bistå de svake! Vær tålmodige mot alle! 1Tess 5:14

Men dem som synder, skal du irettesette i alles nærvær, for at også de øvrige må frykte. 1Tim 5:20

En klok sønn hører på sin fars tilrettevisning, men en spotter hører ikke på irettesettelse. Ord 13:1

Åpenlys irettesettelse er bedre enn kjærlighet som holdes skjult. Ord 27:5

Den som irettesetter et menneske, skal siden finne mer velvilje enn den som smigrer med sin tunge. Ord 28:23

Kanskje de som påstår at man ikke skal konfronter og irettesette kan holde kjeft etter å ha lest dette. Stoppe opp med sin hovmodige holdning og omvende seg. De er noen feiginger som ikke eier kjærlighet fordi hvis du ikke konfrontere, irettesetter og formaner din bror etter skriften så har du ingen brødre! For et hovmod.

Det er ikke nødvendig å komme med denne alltid etterslengende «frasen» om at vi skal gjøre alt i kjærlighet. En som babler om dette hele tiden er hyklersk og hovmodig. Han skjønner ikke alvoret og har ingen forståelse av at selv en far bruker sønner til å holde datter stille selv om hun hyler aldri så mye når et sandkorn fra øyet må fjernes.

Vi er noen pinglete feiginger som er unnfallende i å advare de som er på vei utfor stupet.

Shared from Why Revival Tarries (1959) av Leonard Ravenhill:

Could a mariner sit idle if he heard the drowning cry? Could a doctor sit in comfort and just let his patients die? Could a fireman sit idle, let men burn and give no hand? Can you sit at ease in Zion with the world around you DAMNED?

(Kan en sjømann sitte inaktiv hvis han hørte en som var i ferd med å drukne gråte? Kan en lege sitte komfortabel og bare la sine pasienter dø? Kan en brannmann sitte inaktiv, la menn brenne og uten å gi en hånd? Kan du sitte rolig i Sion med verden rundt deg fordømt?)

Vi spør; er det formålstjenlig å advare en gang for lite eller en gang for mye? Det sier seg jo selv. Men i menigheten i dag er det slik at vi blir advart mot å advare. Det kan jo hende vi tar feil, er feilinformert eller at det ikke er så ille som det ser ut til. For noe sludder. Rop ut heller en å ti stille. Tar du feil; ingen skade skjedd. Men hvis du ikke gjør det og det stemmer kan resultatet være verre en døden ...

En meget viktig sak som må konfronteres i denne sammenheng er familie klaner i store og små menigheter. Familien, den kjødelige, kommer alltid foran Guds ord. Merkelige greier. At vi ikke kan begripe at det er å gå i en dyp farlig felle:

For de ville heller ha ære av mennesker enn ære av Gud. Joh 12:43

De vil heller holde seg inne med sin kjødelige familie enn med Gud.

Jeg konfrontere en gang en eldste med at hans bror (i kjødet) levde i synd og samtidig hadde en ganske så ledende rolle og ble sett ganske så opp til i menigheten. Spesielt av de yngre. Jeg spurte hvorfor er det ingen som tar affære. (Jeg hadde da gjort dette og advart broderen). Jeg fikk til svar at man greide ikke fordi det var og ble for sårt. Er det kjærlighet? I min egen familie har vi måtte gjennomgå mye fordi min avdøde far var av den oppfatning at hvis vi ikke advarte så var vi faktisk ultra ukjærlige.

For hva skjer? Jo den som er på vei til Helvete blir ikke advart og vi som er på vei til Himmelen forandrer retning på grunn av unnfallenhet. Som sikker nevnte før i et annet kapittel; det kan skrives en bok om unnfallenhet i menighetene. Det er rett og slett en tilstand som er blottet for kjærlighet og hvis vi ikke begynner å advarer vil mange ha et stort problem en dag. For IKKE å hatt kjærlighet.

Hvor kommer all denne feigheten og likegyldigheten fra. Jesus er jo soleklar om hvordan vi skal oppføre os. Vi er fortalt i sterke ordlag at vi skal advare. Likeledes under den gamle pakt:

17 Menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus. Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. 18 Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø! – og du ikke advarer ham, ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å holde ham i live, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd.

19 Men når du har advart den ugudelige, og han ikke omvender seg fra sin ugudelighet og fra sin ugudelige ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel. 20 Og når en rettferdig vender seg bort fra sin rettferdighet og gjør urett, så legger jeg en anstøtsstein i hans vei – han skal dø. Når du ikke har advart ham, skal han dø i sin synd. De rettferdige gjerninger som han har gjort, skal ikke kommes i hu. Men hans blod vil jeg kreve av din hånd. 21 Men når du har advart den rettferdige om at han, den rettferdige, ikke skal synde, og han da ikke synder, da skal han visselig leve, fordi han lot seg advare. Og du har reddet din sjel. Esek 3:17-21

Vi anbefaler også leseren til å lese Esek 33: -

Herren taler om Esekiels kall til å være vekter for Israel, 1-9. Den som vil omvende seg, skal leve. Men den som gjør urett, skal dø, 10-20. Profeten får høre at Jerusalem er tatt. De som ennå bor blant ruinene, blir minnet om å leve etter det ord de hører fra profeten, 21-33.

1 Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, 2 med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone. 3 Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse.

4 Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp mot synden. 5 Og dere har glemt den formaning som taler til dere som til barn: Min sønn! forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir refset av ham. 6 For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av. 7 Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner. For hvem er vel den sønn som hans far ikke tukter? 8 Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner.

9 Dessuten: Vi hadde våre jordiske fedre til å tukte oss, og vi hadde ærefrykt for dem. Skal vi da ikke meget mer bøye oss for åndenes Far, så vi kan leve? 10 For de tuktet oss jo bare for en kort tid slik som de fant det rett og riktig. Men han tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet. 11 All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt. 12 Rett derfor opp de slappe hender og de svake knær!

13 La deres føtter gå på rette veier, så det halte ikke vris av ledd, men heller blir helbredet. 14 Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren. 15 Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den. 16 Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat. 17 Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse.

18 For dere er ikke kommet til et fjell som en kan føle på, til flammende ild og skyer, mørke og storm, 19 til basunlyd og en røst som talte slik at de som hørte den, bad om at det ikke måtte bli talt mer til dem. 20 For de kunne ikke utholde den befaling som ble gitt: Om det så er et dyr som berører fjellet, skal det steines! 21 Og så fryktelig var synet, at Moses sa: Jeg er slått av redsel og skjelver.

22 Men dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, 23 til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til en dommer som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, 24 til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blod som taler bedre enn Abels blod.

25 Se til at dere ikke avviser ham som taler! For unnslapp ikke de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi unnslippe om vi vender oss fra ham som taler fra himmelen. 26 Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. 27 Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. 28 Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt. 29 For vår Gud er en fortærende ild. Heb 12:1-29

Vi bommer i dag totalt på begrepet ondskap. Fordi vi reagerer, beregner, dømmer og sammenligner etter kjødet. Hvis vi ikke advarer og formaner et søsken og samtidig kaller oss Guds Barn er vi rett og slett onde.

Du må ikke tro at alt det som verden regner som ondt; voldtekt, mord, ran, osv er noe som helst ondt i forhold til å lure et søsken til Helvete. Ja for det er det vi gjør hvis vi skjønner at noen er på vei ut for stupet og vi overbeviser dem om at alt er OK. I stedet for å advare, konfrontere de med sin vandring og oppfordre de til å vende om.

Hvis vi skal legge de Åndelige realiteter på dette blir vi nødt til å legge det under dette;

19 Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde. 20 For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset. 21 Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbaret, for de er gjort i Gud. Joh 3:19-21

og

Men hvorfor kaller dere meg: Herre, Herre! – og gjør ikke det jeg sier? Luk 6:46

Så når vi da tar inn over oss at dette er realiteten hvis vi ikke konfronterer en som er i ferd med å gå fortapt, men heller forsikrer han om at han er OK, så blir det å komme under at vi hater lyset. Og hater vi lyset så kan vi jo selv regne ut hva vi elsker.

No comments: