Please visit

Please visit
Timeout Café And Ministry Ass, Inc.

Saturday, May 17, 2014

“Den smale veien” av Frank Mangs (1897-1994)

Det skjedde ganske tidlig på morgenen for noen år siden.
Uten å tenne lampen trakk jeg opp persiennene og slo meg ned ved skrivepulten. Utenfor var det grålysning. Egentlig jeg tenkte jeg ikke på noe. Men det var bare å lytte til den milde stemmen fra mitt innerste.

Da skjedde det. Plutselig så mitt indre øye en vei, ikke en veibane eller en sti. Det var det nærmeste noe som en bedre gangvei noen meter bred. Nei, det var ikke et syn i Ånden. Jeg var ikke i en transe eller bortrykket, men lys våken. Og likevel så jeg veien så tydelig at jeg når jeg vil kan jeg se hele bildet foran meg. Jeg ser det akkurat nå.

Jeg så at veien begynte på en smal gate og visste at det endte i herlighet verden. Men av dette målet, så jeg ingenting. Jeg så porten og begynnelsen av veien. Og langs veiens senter var et stråle av lys, som syntes å komme fra en uendelig kilde av en type jeg aldri sett. På veien begge sider, det var stummende mørke.

Veien hadde ingen grøfter og ingen gjerder. Men linjen var merket av den formløse området, som var der lyset og mørket møttes. Grensen var uskarp. Jeg så folk som gikk på veien. Både menn og kvinner, unge og gamle. De gikk ikke i grupper.

De fikk ikke engang gå i par og i bredden. Uten alle en etter en. Og det var da at Herren, som lokket dem ut i veien, hadde sagt: ” … Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg. (Åp 3:20 …)

Noen! Jeg med ham og han med meg. Det betyr at i Kristi sanne etterfølgeres innerste er et rom, som reservert kun for ham. Og der ingen andre kan komme. Disse menneskene var kledd i hvite kjortler. Blendende hvite kjortler, som gang på gang fikk sin renhet fornyet. Ikke fordi de ba om og hungret etter renhet på en verdslig måte eller for å få gode følelser, men fordi de vandret i midten av veien. Rett under strålen av det overnaturlige lyset, rensing i Jesu blod var en pågående prosess.

Og jeg så ansiktene deres. De var skinnende de også. Selv om mange av dem var preget av både alder, sorg og sykdom. Og gløden var både en refleksjon av indre lys og en utstråling av lys som produseres innenfor dem. Gjerne hadde jeg med mine øyne ønsket å følge disse menneskene gå hele veien hjem. Selv gjorde jeg ikke det. Jeg måtte vende oppmerksomheten mot veiens begynnelse og den trange port.

Og der så jeg en stor mengde som stoppet. De hadde stanset, før de føres gjennom porten og kom inn i veien. Og det rare var at mange av dem så ut til å være fornøyd. De var lykkelige fordi de trodde de var på veien.

Selv om de aldri hadde gått gjennom den sanne omvendelses smal gate. Og kanskje det verste var at midt iblant dem bevegelige figurer i prestekjole og pastor kostyme og evangelist ”utstyr”. Nei, det verste var at jeg så skyggen av mitt eget bilde i den klyngen. For vi har blitt lurt, vi som er kalt til å være levende organismer for Livet fra Gud. Vi har blitt religiøse oppleser i stedet for å være fungerende organer for Livet.

Vi har garantert folk sin frelse, fordi de en gang ble døpt til Kristus. Vi har garantert for at søkende sjeler er født av Ånden, selv om de bare blir født av menneskelig påvirkning. Vi har sagt at de er Guds barn bare fordi de er ”gode”. Vi har blitt religiøs kvakksalvere, som tidlig talte til åndelige søkere at de er født av Gud. Selv om de bare vekket ut av søvnen. Og vi har noen ganger gjennom nettopp dette kuttet den ånde fødselsprosessen. Resultatet er at det i dag er mange mennesker, som mener seg å være på veien til himmelen, selv om de ikke er. Men Jesus sa at det ville komme til å være slik i dette tidsladers siste epoke:

Så var det himlenes rike er som ti jomfruer gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var dårlige, de tok ikke olje med seg.

Ingen olje! Ingen Ånd! Og ingen arbeider Åndelig. Bare med former og opptredener. Navnet og trosbekjennelse. Og de trodde dette var nok.

Men jeg så mer. Jeg så folk som har gått gjennom porten, opplevde den nye fødsel i livet og kom inn i veien, men som deretter gjorde veien til noe annet enn det det var ment å være.

De stoppet og gjort veien til en rasteplass i stedet for å la det var en retning og rute. De hadde stoppet, ikke i form av alder og tid. Men de hadde stoppet når det kommer til Åndelig utvikling og vekst. De hadde stoppet og begynte å leve på minnene. Og noen mennesker hadde bare stoppet. Og sovnet.

Men de hadde allerede glemt Paulus ord: ” Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor. (Fil 3:16). Men jeg så mer. Jeg så folk som trakk seg ut av det overnaturlige lyset som var midt i veien. De hadde trukket inn i skumringen som var på veiens begge sider.

Skumring, hvor utsikten over både synd og frelse ble innhyllet i mystikk. Alt var tåkete og grått og uvirkelig. Og den grå uvirkelighet gjort ting som var en total umuligheten i veiens sentrum til å bli en lek for både sinn og tale og handlinger.

Og merkelig som det høres ut, det var ting som var i mørket på siden av veien som ble gjenstand for deres interesse. Som Guds gamle Israel i ørkenen, ble lysten til kjøttgrytene i Egypt så stor, at de ville tilbake til det de en gang hadde forlatt. De viste ikke bare interesse, men lysten vokste til begjær. En begjær som la beslag på deres tanker og følelser. La beslag på deres drømmer og fantasier. Og gjorde at de i virkeligheten var på siden av veien, til tross for at de tilsynelatende var på den. Så skjedde det skumle. Sakte drev skyggene bort fra veien, som mangler både gjerder og grøfter. Vekk fra veien, som de en gang med tårer og bønner søkte seg inn på.

Bort fra den levende håp og inn i håpløsheten. En håpløshet som de selv ikke var klar over. For de var døde. De hadde mistet evnen til å oppleve en åndelig krise. Siden jeg har sett alt dette jeg sank sakte nedpå kne og brast i gråt. Jeg ønsket at jeg var minst et halvt århundre yngre enn jeg er. Og hadde brukt muligheten på en bedre måte enn hva jeg har gjort, gjort mitt ytterste for å gi Guds Hellige Ånd frihet til å bruke meg bedre enn hva han kunne.
/ / Frank Mangs


















No comments: