En eldre kom til meg en gang og stilte følgende spørsmål; «Er det mulig å drive denne kirken uten hierarki?» Jeg trodde først han spøkte, men forstod at det var alvor. Svaret gir seg jo i Skriften. Det skal IKKE være hierarki i en menighet.
Videre; en annen gang ble jeg nok en gang satt helt ut idet jeg forslo at vi skulle vente og spørre den Hellige Ånd; «Ikke nødvendig» var svaret - «dette har vi gjort så mange ganger og så dette kan vi». Snakk om hovmod. Jeg var sorgfull i flere dager. Jeg er sorgfull når jeg skriver dette.
Saken er den at i de fleste foretaks-kirker ønsker å være som de er. Det er sekter som absolutt ikke har tenkt å slippe kontrollen. Hvertfall ikke til den Hellige Ånd. Muligens til et pastor team. Ja det er blitt sånn i dag at det er pastor team (eller leder team) i stedet for en pastor med ansvar. Det er som om vi ikke har mulighet til å stå frem å si: «så sier Herren». Vi har heller ikke muligheten til å prøve det hvis noen står frem. Vi begynner å snakke med andre å si; «hva syntes du om det»? Ja jeg er skyldig i det og alle andre. Vi gjør ikke det vi skal. Sjekker om det er oppbyggende, formanende, trøstende og etter Guds Ord.
Men den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst. 1Kor 14:3
Vi faller hele tiden tilbake på det hierarkiske og gidder ikke en gang gå hjem å gå i samtale med Herren. Og hvis vi gjør det så er det mens vi ser en fotballkamp på TV. Det er menigheter som er mer opptatt av fotball en Jesus. Dette er foretaks-kirker hvor pastoren er mer opptatt av helten i helte laget en Helten.
Ja her kommer en kort historie; Jeg hadde parkert bilen og var på vei til menighetslokalet, da jeg stopper opp for å vente på grønn mann. Det er en av mine store uvaner at jeg går på rødt i Oslo litt for mye. Men jeg stopper opp fordi det står en pastor å venter på grønt også. Muligens fordi det er så mye biler at det er umulig å gå på rødt uten fare for livet. Det er oftest derfor jeg stopper opp. Jeg har blitt noe bedre nå, men må stadig jobbe med sake. Samme som med å holde fartsgrensen. Stort problem. Jesus hjelp meg.
Så vi står der å venter på «den røde plass» (noen ganger tar det jo «evigheter» før det skifter, særlig hvis du har det travelt) og jeg syntes han ser trist ut så jeg spør: «Hva er det med deg? Du virker så trist». Han sier: «Ja Vålerenga tapte i går». Jeg detter nesten ut på rødt. «Unnskyld?» - og han begynner å legge ut om hvorfor og hvordan og at det skulle aldri ha skjedd og det var den og den feilen i forsvaret og kanskje de burde skifte keeper osv, osv.
Dette var en pastor. Neste gang jeg treffer han på «rødt» tror jeg nesten at jeg kommer til å gå på «rødt». Parabelt og litterært. Hvor ute å sykler kan du bli. Eller ute på vingen på etterskudd om du vil. Et leder kollega som spør om dette (om han er trist for noe) er jo der for å dele livet og bære byrder. Hvis noen tror jeg kommer til å bære en byrde om et tap i Vålerenga bør de bytte klubb. Jeg kunne gjort det for et krasj i 300 km/timen i F1. Men for en rund ball. Nei.
Dette er foretaks-kirken. Vi er en organisasjon som ikke er noe bedre en hvilken som helst avdeling av røde kors. Vi oppfører oss som verden, vi har systemer som verden, de samme avguder som verden og vi er totalt besmittet av verden.
Vi tror at Jesus innførte demokratiet og holder på med lobbyvirksomhet i beste FrP stil for å fremme våre meninger uten å måtte ta ansvar. Innkaller til ekstraordinære menighetsmøter og diskuterer om det er lov for ungdommen å ha hull i olabuksa på formiddagsmøte. Blir enige om at ett hull på formiddagsmøte hvis det er nedenfor knærne og to hull på kveldsmøte så lenge det ikke er på samme ben. På ungdoms-møte derimot kan tre hull forekomme, men ikke to fredager på rad.
Ungdoms-pastorene er derimot ikke enig i dette så de (etter et par ukers vurderinger) appellerer i samlingsmøte på onsdag hvor de ber om et møte med ungdommen så de kan få sagt sin mening. Det blir så demokratisk hemmelig valg på neste møte og de får inn et ganske delt valg resultat som de ikke kan ta med tilbake til neste samling så de ber om omvalg hvor de poengterer at bare de som føler at dette er en viktig sak skal stemme. Vi får da tre for og en imot, resten blanke.
Vi ruster opp og drar til Kina og Afrika med en delegasjon som koster ca 100.000 NOK og har et to dagers møte med ledelsen i den største menigheten i hovedstaden og blir enige om at vi skal gi hundre bibler som en prøveordning til neste år. Resten av uka er vi på sightseeing og restauranter å planlegger neste tur. Vi reiser så hjem og diskutere på flyet om noen husker om det var i budsjett for neste år. Vi kommer hjem og skriver om det på andre side i menighetblad med bilder og det hele og passer på å skjule hvor mange bibler som var avtalen.
Det hele er surrealistisk for en som er brennende het og ønsker å tjenestegjøre, men som har prøvet så mange ganger og fått avslag at hun/han må bare gi tapt for byråkratiet å dra ut på egenhånd. Da man gjør dette får man høre at man er utenfor det som er kutyme i misjonsarbeidet og at man ikke har myndighet eller forståelse for saken. Man blir baktalt fordi man er en såkalt «løs kanon på dekk» når det heller er stikk motsatt at eldsterådet har en helt batteri med «løse kanoner» av ulike «kaliber».
Eldsterådet tviholder på en hierarkisk oppbygging og lar enhver anledning som byr seg gå til lobby og underminerer all motstand med bibelvers tatt ut av sammenhengen i beste Warren stil. Kjører på med 40 dager med «En målrettet fiasko», med lærband rundt håndleddet som et bevis at man er med i klikken på 1200 og bytter ut Bibelen med «Et målrettet liv» og påtvinger alle ledere å studer en «Målrettet menighet». Da ingen vekkelse skjer kommer man med bedre unnskyldninger enn en gjenvalgt Ap statsminister.
Kjører på med Bill Hybel og bruker Willow Creek Community Church som forbilde på alle lederskole og seminarer. Listen er lang. Og hver gang de trår feil så bruker de samme stil som en politikker når det kommer til å gi unnskyldninger. En tirade om hvorfor og hvordan og på grunn av og fordi så hele beklagelsen kommer i bakgrunnen og det er overhode ikke snakk om å gi eller få tilgivelse for noen som helst. Den Hellige Ånd er i sorg Jesus spyr og og katastrofen er et faktum. Hovmod. Ultra hovmod.
Det er nesten ingen ende på hvordan vi er kommet inn under verden.
Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne. Rom 12:2
En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden. Jak 1:27
Jeg husker en gagn når en ny pastor tok over og på innsettelse møte talte Herren til meg om å komme med et personlig budskap. En advarsel. Da skal ikke mer til at jeg reiser meg å går frem mot scenen i stedet for mot døren for å gjøre en eldste engstelig, men det får de stå for. Ansiktsuttrykkene avslører dem. De har enda ikke lært at kroppspråket ofte taler mer enn munnen. Beskjeden var grei. «Slipp ikke verden inn i menigheten og aldri gå på akkord». Jeg er sikker på at den nye pastoren trodde jeg mente ufrelste og ikke skikker og budsjetter aller sangtekster i stedet for å kompromisse ordet.
Når du etter å ha forstått at du har vist flere søkende inn i bønne-rommet etter et møte (ja det hender sånn annet hvert år) og ser deg etter en eldste som kan bistå med ledelse i bønn så er plutselig alle forsvunnet. Og hvis du finner en så bli kona irritert fordi det tar så lang tid.
Jeg tror jeg stopper her. Jeg kunne forsatt i det uendelige, men hvorfor skal jeg det. Selv et barn har jo nå skjønt poenget. Vi snakker om en foretaks-kirken hvor budskapet og vekkelsen ikke er viktig med driften og doktrinen.
