«Gubbe» - kristendom

Kanskje det finnes et bedre ord som eksisterer, men jeg skal her forklare hva jeg mener; (noen vil kalle det «gått i arv kristen» og mener med det at de har overtatt etter foreldre eller onkler. (Kommer tilbake til det).

Det er i dag i bedehus og forsamlinger et meget sort antall av aldrende menn fra 55 og oppover som ikke lenger vandrer på veien, men allikevel kontrollerer menigheter gjennom pastor-roller eller eldste-roller. Hvorfor jeg påstår at de ikke vandrer på veien er fordi de er mer interessert i tradisjoner og posisjoner enn å fremme Guds Ord, Jesus.

En typisk «gubbekristen» er ca 65-70 år, har vokst opp i menigheten og kjenner ikke til livet utenfor menigheten (kirkebygget). Han har da i lengre tid hatt menigheten (kirkebygget) mer som en hobby enn et sted hvor man skal herliggjøre Jesus navn. Han er full av kompromisser og er sterkt kontrollerende. Har enten en ledende eldste-rolle eller er pastor. Er ekspert på skulte hersketeknikker.

Han kan ikke tenke seg et liv uten det han holder på med fordi dette er hans hobby mer enn noe annet. Han er overhode ikke klar for å høre på andres mening selv om han noen ganger kan gi inntrykk av det. Han kan gå så langt at han kan si at vi ikke trenger den Hellige Ånd i enkelte tilfeller fordi vi har gjort det så mange ganger og er så drevene på dette.

Han gir ofte inntrykk av å være mer hellig enn andre på en snikende måte og liker forøvrig å snike ting inn i menighetsammenheng som han mener er til kirkebyggets fordel og hans posisjon. Han er god på lobby virksomhet og går ikke av veien for å snakke om andre uten at personen selv er tilstede. Han gir inntrykk av at han er lyttende og gir også inntrykk av at andres forståelse for Skriften skal høres, men i virkeligheten er det ikke rom for dette. Han sier det ikke høyt veldig ofte, men har den klar oppfatning at hans tolkning er den rette.

Når det gjelder det læremessing så går de som regel inn i kalvenistenes rekker uten en gang å vite det. De forfekter at man må holde ut til enden, men i sine taler skinner «en gang frelst alltid frelst» igjennom. Dette «er ikke så farlig» (et utrykk som de ynder å bruke) sier de fordi det viktigste er å forkynne Kristus, og da en «stor Kristus» og med dette mener de at læren ikke er viktig og at Jesus bærer over med synd. Ofte overser de følgende:

Den som er tro i smått, er også tro i stort. Og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort. Luk 16:10

De er videre eksperter på å vri på Guds Ord og blir med dette lik satan. De bruker ofte dette for å få folk til å danse etter sin agenda og for å få de «vanskelige» til å sitte stille i båten. De går ikke av veien for trusler når det kommer til at noen avslører de med falsk lære. Da skulte sådanne.

Videre er de alle politisk engasjert og da også for det meste partipolitisk. De har nesten bestandig en arv og den kan vi kalle «overdrevent Israel dyrkelse». De har et misforstått falskt budskap om nesten alt omkring «Israel» og jødene.

Da jeg ga en smakebit av artikkelen på FB var det et par kommentarer som vi bør knytte til artikkelen. En broder minnet oss på at ofte har de koner som er sterkt dominerende (i det skulte) og som virker «super hellig» utadvent. Disse har fått stor innflydelse over «gubben» og har også i mange tilfeller en «Jesabels ånd». Videre at disse «gubbene» er «små-paver» som mener de er eneste rette bibeltolkere. De er uten guds ånd.

En søster kom med følgende forklaring (her kortet ned mye og med et par forandringer);

«Ville heller kalt det «arvingene», men ikke i Bibelsk forstand. Arvingene har gjerne vokst opp i menigheten. Alle fritidsaktiviteter er koblet til menigheten og de kjenner få eller ingen uten om menigheten. Hvordan normale mennesker lever sine liv vet de lite om. Bibelhistoriene kan de på rams.

Som voksne blir de gjerne valgt inn i Styre eller eldsteråd. De fremstår som meget bibelkyndige. Forsamlingen er en del av IDENTITETEN til denne generasjonen. De bruker all sin tid på happenings, aktiviteter, møter og vedlikehold av bygg. De kan sin Bibel. Får sterke posisjoner i forsamlingen. Styrer menigheten eller den lederposisjon de har med hersketeknikker og har ingen skrupler med det.

De skaper sine egne klikker og ønsker kun med ord andre velkommen, men i gjerninger viser de noe annet. De ekskluderer andre enn den innerste krets med 2 til 3 generasjons "kristne". Arvingene som har arvet menigheten etter sine foreldre. Utilstrekkelighet er det man sitter igjen med etter noen år i en slik menighet der man har slitt seg ut og gjort alt som menigheten krevde.

Har man gitt utrykk for at dette blir for mye, så tar de ikke nei som svar. Man må forklare og gi ut alt av detaljer. Allikevel blir ikke nei godtatt. Man ender opp med å tenke menighet (bygning - aktiviteter) fra man våkner til man legger seg og Jesus kommer langt bak i periferien.

Det viktigste blir å være godtatt i den innerste krets med arvinger. Så begynner man å innse at kjærligheten mangler. For når man ikke lenger klarer å stille opp slik arvingene vil, kappes all kontakt og man innser at man har hele tiden bare vært en «arbeidshest». Man har ikke de vennene som var alltid i bursdagsselskap og som man selv blei invitert til. Invitasjonene kommer ikke lenger.

Høflige nikk erstatter den hjertelige samtalen man før hadde når man støtte på de. Ingen vil gå tur lenger, ingen vil ha besøk. Man sitter hjemme og føler seg helt knust. Dette er kontroll på høyt plan som overgår nærmest Jehovas vitner! Dette er da også en beskrivelse av en sekt. Denne 2-3 generasjons "kristne" som har arvet sin tro fra foreldrene har aldri kommet til tro og blitt omvendt. De vil ikke snakke om endring av tradisjoner og ritualer. Tar man opp slike ting blir man raskt stemplet som en som skaper strid og splid. Så føler man på en forkastelse som er farlig. Farlig for fysisk og psykisk helse og livsfarlig for det åndelige liv.

Man har levd i en atmosfære uten ekte kjærlighet så lenge at man blir syk og trenger legedom. Bare på grunn av en kjærlighetsløs, manipulerende, uomvendt menighet full av 2-3 generasjons "kristne" som har arvet menigheten (bygningen) etter foreldre generasjonen. Noe som har blitt presisert opp gjennom årene er "så flott at det er mange barn her, da er det mange som kan ta over arbeidet etter oss".

Enden på visa? Så sitter man hjemme med mann og barn som har fått menighet i vranghalsen og som nekter å prøve en ny forsamling, en hel familie som trenger legedom bare p.g.a. at man involverte seg i en arvet menighet som såg ut som noe ekte. Bibelen er støvet ned og troslivet er lagt på hylla. Venneløs, full av traumer og forkastelse går kampen ut på ikke å la kjærligheten bli kald og la bitterheten få slå ro i hjertet.

Man kommer i kontakt med andre som er blitt brent av menigheten "sin" og innser at dette er straks mer vanlig enn man trodde og at det er ikke bare vi som er «gale». Men dessverre er fellesbenevnelsen på alle de som er blitt brent at de styrer unna forsamlingen og finner seg ikke nye forsamlinger og går tilbake til gamle venner. Leser ikke sin Bibel og går ofte med bitterhet i hjertet resten av livet. Triste saker dette her.

Dessverre sant mange steder, fra bedehus, pinsemenigheter og tros-menigheter som kaller seg karismatiske. Menigheten har blitt et velregulert teater hvor alle må spille sine roller som marionetter.»

Vel her var det mye god beskrivelse og også en advarsel til dere som kjenner dere igjen. Dere med en agenda og posisjoner. Dere med en hersketeknikk som er mislykket fordreid til en falsk hellighet, men som dessverre lurer mange. Dere som alltid vil preke og undervise, men som nekter å høre på andres syn. Dere som liker alle, men taler stikk imot så fort dere kommer hjem. Dere som ønsker å og bli likt av alle og ofte blir det fordi dere er eksperter på hykleri.

Nå skal dere holde opp å forvrenge Herrenes vei? Når skal dere ta en artikkel som denne til etterretning? Når vil det gå opp for dere at dere trenger å omvende dere? Foran Jesus Domstol? Vel da er det for sent.